Site menu:

NSR-symbol

Sjøsamene finnes og har historiske rettigheter


Ivar Samuelsen (Roland Bonaparte 1884)

Sjøsamene er kanskje den samiske gruppen som er hardest rammet av fornorskningspolitikken. Samene langs kysten har i stor grad tapt alt av språk, kultur, identitet og næringsrettigheter.

For at denne delen av samekulturen ikke skal gå helt tapt, er det helt nødvendig med raske tiltak. Porsanger sameforening har et spesielt fokus på å bevare sjøsamisk kultur. Årsaken til sjøsamenes vanskelige situasjon er mange.

Det har bodd mennesker i Finnmark i over 10 000 år. Samene er de første som kan knytte sin kultur til området. Flere arkeologer mener samisk kultur utviklet seg i perioden mellom 2000 og 3000 år siden.

Da de første nordmennene kom til Nord-Norge bosatte de seg langs kysten på grunn av den rike tilgangen på ressurser her. Hanseatenes handelsystem gjorde det mulig med norsk bosetting nord for den såkallte korngrensa. (Malangen) En kunne da drive byttehandel med tørrfisk mot korn.

Dette skjedde ytterst på Finnmarkskysten fra omkring år 1300. Derfor har påvirkningen på samisk fra norsk kulturs side vært hardest og mest langvarig på kysten. Flere hundre års naboskap medførte inngifte og gradvis assimilering.

Norsk bosetting på Finnmarkskysten i 1610, kun ytterst på kysten

I andre halvdel av 1800-tallet kom den norske statens aktive fornorskningspolitikk. Denne tok sikte på å assimilere samene. Alle skulle bli helt norske. Dette rammet kystens samer særlig hardt. Dette var en bevisst politikk som formelt varte helt til 1940, men i praksis til ut på 1970-tallet. Det viktigste elementet var aktiv bekjempelse av samisk språk på alle områder. Blant virkemidlene var:

Næringsstrukturen var også anderledes for samer enn nordmenn. Sjøsamer var oftest fisker-bønder som drev flere typer næringsvirksomhet. De baserte seg i stor grad på selvberging og drev noe byttehandel. Nordmenn var oftere mest fiskere, og var nærmere tilknyttet pengeøkonomi og handelsmenn. Da båtmotoren begynte å bli vanlig på slutten av 1800-tallet var det derfor lettere for nordmenn å skaffe kapital til omstillingen. Dermed sakket sjøsamene akterut i konkurransen på havet. Den russiske revolusjonen i 1917 gjorde også slutt på Pomorhandelen, som med sin byttehandel av fisk mot mel og tømmer var en viktig brikke i mange sjøsamers økonomi.

Fra Tromsø Museum. Folketelling i Kvænangen 1930. Foto: Svein Lund

I den sosialdarwinistiske perioden ble samer og samisk kultur ansett som primitiv. Dette ble understøttet av at den samiske befolkningen hadde sakket akterut økonomisk. En kunne derfor se et tydelig økonomisk skille mellom samer og nordmenn når det gjaldt boligstandard og materielle forhold. Forskjellsbehandlingen og den åpenbare rasismen medførte at det å være av samisk slekt ble noe mange skammet seg over og forsøkte å skjule.

Evakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms under krigen ble også et voldsomt slag mot sjøsamisk kultur. Evakueringen førte til lang tids omplassering i norske miljø i Sør-Norge. Ofte hjemme hos norske familier. Selv om disse var vennligsinnede medførte det likevel sterk kulturpåvirkning. Og brenningen medførte at hele den materielle delen av kulturen forsvant.

Alt dette førte til at det etter krigen var svært få som definerte seg som samiske. Resultatet fra folketellingene i 1930 og 1950 taler sitt tydelige språk. I mange distrikter i Nord-Troms og Finnmark var de som definerte seg som samisktalende sunket med over 90% fra 1930 til 1950. I noen kommuner med flere hundre samer i 1930, var det ikke en eneste som registrerte seg som samisk i 1950.

Folketelling i Kvænangen 1950, nå vil ingen være samer.Foto: Svein Lund

Den samlede virkning av dette er ofte grunnen til at enkelte samer også i dag er blant de som er skeptiske til krav om samiske rettigheter. En så langvarig undertrykking som den samiske kulturen har vært utsatt for, kan ikke repareres på et par tiår. For å gjenreise sjøsamisk kultur trengs det langvarig arbeid. Heldigvis har den samiske oppvåkningen siden 1970-tallet medført at stadig flere anser seg som samiske, også i kystområdene. Men en gjenreising av den sjøsamiske kulturen kan ikke baseres på personlige holdninger alene.

Porsanger sameforening mener det må startes et omfattende program for å gjenreise sjøsamisk kultur. Dette må inneholde økonomiske, politiske, kulturelle, og utdanningsmessige elementer. De viktgste punktene er:

Dette vil koste penger og innsats, men skal den sjøsamiske kulturen berges må det til. Samtidig haster det, for det er ikke mye igjen av sjøsamisk kultur. Derfor er langvarige byråkratiske utredninger som det til slutt ikke følger penger med av liten interesse. Det vil i praksis være trenering. Handling må til nå!

Kilder finner du her!